Denne saken ble først publisert på intrafish.no 10. april 2024
Det blir brukt millioner på forskning og utvikling på lusekontroll hvert år. Likevel klarer vi ikke å komme i posisjon til å få god nok kontroll på lusa, skriver Nina Santi.
Denne kommentaren ble skrevet samme uke som Fiskehelserapporten presenteres fra Veterinærinstituttet. Som veterinær og tidligere fiskeoppdretter har jeg ikke tenkt å stille meg ved klagemuren og messe frem at dette er for dårlig og at vi må bli bedre. Jeg har isteden lyst til å utfordre hvordan vi tenker omkring vår største plage: Lakselusa.
Lus er og blir oppdrettsnæringens største problem. Den gir redusert tilvekst ved gjentatt sulting før behandling, høy dødelighet under behandling og sårproblematikk etter behandling. I tillegg kommer voldsomt økte produksjonskostnader og en overhengende trussel om nedtrekk i produksjonen.
Det blir brukt millioner på forskning og utvikling på lusekontroll hvert år. Likevel klarer vi ikke å komme i posisjon til å få god nok kontroll på lusa. Det er relevant å stille spørsmål om vi forebygger tidlig nok? Har vi riktig fokus i lusekontrollen, og er det mulig å gjøre noe med den kollektive mentaliteten om hvordan vi tenker om lusa?
En lusefabrikk
Herved en advarsel til den gode leser: Det som kommer i resten av denne kommentaren kan fremstå som selvfølgelig og banalt. Jeg tror imidlertid det kan være relevant å vurdere om vi, i jakten på ny teknologi for å knekke lusa, overser noen enkle faktum som kan hjelpe oss videre.
Den viktigste erkjennelsen for alle som produserer laks er følgende: All lusa vi sliter med har vi produsert selv!
En oppdrettslokalitet er en lusefabrikk. I tillegg til å produsere laks produseres det lus for fulle mugger. Det virkelig kjipe er at alt det du har produsert av lus denne uken kommer (bokstavelig talt) tilbake og biter deg i rompa om ikke så lenge. Dette må vi ta ansvaret for, og få bedre kontroll på, det er åpenbart. Likevel, hvor mange oppdrettere har dette som sin viktigste KPI: Luseproduksjon per uke – eller; Rullerende 12 måneders luseproduksjon? Eller luseproduksjon som KPI i det hele tatt?
En oppdretts-lokalitet er en lusefabrikk. I tillegg til å produsere laks produseres det lus for fulle mugger.
I dag er det viktigste lusemålet antall lus per fisk på et gitt tidspunkt, fordelt på ulike stadier, i henhold til lakselusforskriften. Antallet lus per fisk er imidlertid bare en av flere faktorer i den viktige formelen som gir tallet for den totale luseproduksjonen, i anlegget, eller for selskapet totalt. I tillegg til antallet voksne hunnlus pr fisk trenger vi antallet fisk, informasjon om sjøtemperaturen, salinitet, samt noen grunnleggende forutsetninger om lusas biologi; antall egg/eggstreng, tid mellom hvert par med eggstrenger, samt dødelighet per dag for egg og larver.
Ta formlene i bruk
De grunnleggende sammenhengene som er basisen for formelen for luseproduksjon ble publisert av forskere ved Havforskningsinstituttet i 2005 (Stien et al., 2005). Forskere ved Veterinærinstituttet med Kari Olli Helgesen i spissen har brukt den samme formelen til å illustrere dynamikken i luseproduksjonen ved en enkelt lokalitet, for eksempel ved økende temperaturer: En økning av sjøtemperaturen fra 2 til 10 grader, gir en 170 gangers økning i produksjonen av infektive larver pr hunnlus på en lokalitet. Sammenlignet med 2 grader er luseproduksjonen pr voksen hunnlus 440 ganger høyere ved 15 grader. 0,5 voksne hunnlus per fisk betyr derfor noe helt annet for luseproduksjonen i august enn i februar!
Hvis en aktivt tar disse formlene i bruk i egen produksjonsovervåking, og for eksempel lager grafikk over egen luseproduksjon, kommer disse sammenhengene svært tydelig frem og det blir åpenbart når man må sette inn tiltak, og hvilke situasjoner det er lurt å unngå. Kanskje blir konklusjonen at det er lurt å slakte ut lokaliteten før planlagt tidspunkt, selv om en i prinsippet kan holde lusegrensa enda noen uker til. Eller at behandlingen må inn enda tidligere enn det man har pleid å praktisere.
Havforskningsinstituttet har utviklet en modell for beregning av luseproduksjonen fra oppdrettslokalitetene langs kysten, slik at de kan vurdere smittepresset villaksen blir utsatt for (lakseluskartet). Tallene fra modellen til Havforskningsinstituttet er en del av beslutningsgrunnlaget for trafikklyssystemet. Igjen blir det litt banalt, for sammenhengen er åpenbar; skal vi hindre nedtrekk må det produseres mindre lus!
Viktige verktøy
Enklere sagt enn gjort selvfølgelig, men om vi retter fokuset mot å redusere egen luseproduksjon, kan vi se nye muligheter og vurdere effekten av tiltak på en litt annen måte. Lokalitetsbruk og produksjonsplaner blir viktige verktøy når en skal planlegge for en redusert luseproduksjon. Det kan være nyttig å ta en gjennomgang av historiske lusedata, og lage grafer over egen luseproduksjon gjennom flere år. Ved noen lokaliteter er det et gjentagende mønster i hvordan lusepresset utvikler seg gjennom året som en kan utnytte:
- På en lokalitet som ligger i en fjord med mye brakkvann gjennom våren og forsommeren har en gode muligheter for å holde lusetallene nede gjennom sommeren. Dette kan være en god lokalitet for et høstutsett, om en lykkes med å produsere fisken frem til slakt før lusetallene bygger seg opp mot høsten. På denne måten blir biomassen tatt ut før luseproduksjonen tar seg opp.
- En lokalitet som har gjentagende problemer med høye lusetall midt på sommeren egner seg kanskje bedre for vårutsett. Den første sommeren etter utsett er det ofte lettere å håndtere lusepresset, mens en bør unngå å ta fisken gjennom en sommer nummer to, og heller slakte ut på forsommeren.
Gjennomtenkt lokalitetsbruk, med smolt av riktig størrelse, satt ut på rett tidspunkt, kan alene gi viktige bidrag for å redusere luseproduksjonen.
Den tankegangen som ligger til grunn for eksemplene over passer kanskje ikke inn i den etablerte sonestrukturen i de ulike produksjonsområdene. Om man setter inn innsatsen på å redusere luseproduksjonen kan det imidlertid hende at en vil revurdere noen av disse sonene. Selv om de i utgangspunktet bidrar til en god brakkleggingsstruktur og lave lusenivå i starten, kan luseproduksjonen i noen av de større sonene bli massiv ettersom laksen begynner å nærme seg slaktevekt.
Gjennomtenkt lokalitetsbruk, med smolt av riktig størrelse, satt ut på rett tidspunkt, kan alene gi viktige bidrag for å redusere luseproduksjonen. Tiltak som direkte reduserer antallet voksne hunnlus blir også veldig sentrale for å holde reproduksjonen til lusa i sjakk. Et større fokus på å redusere egen luseproduksjon kan gjøre det lettere å måle og verdsette arbeidet som rensefisken gjør for å ta ut gravide hunnlus. Tilsvarende gjelder dette for annen teknologi med samme funksjon.
«Tipping point»
Hvis en lykkes med å redusere sin luseproduksjon kan det likevel føles som en forgjeves kamp når nye lusepåslag kommer inn fra nabolokalitetene, om de ikke har vært like dyktige i sin lusekontroll. I kampen mot lusa er det imidlertid håp om å unngå allmenningens tragedie. Hvis en lykkes over tid kan en nå et «tipping point», hvor en negativ spiral med stadig økende luseproduksjon snur til det motsatte; en positiv spiral hvor en stadig lavere luseproduksjon faktisk gir mindre og mindre lus å håndtere. Jeg har selv erfart at det er mulig i avgrensede områder som tidligere har hatt store luseutfordringer. For at dette skal kunne skje i større skala må flere innføre redusert luseproduksjon som sin fremste KPI.
PS. Bare så det er nevnt; det er bare luseproduksjonen, og ikke lakseproduksjonen som skal reduseres.