Av Nina Santi. Først publisert av Intrafish Media: https://www.intrafish.no/debatt/mens-vi-venter-pa-dyrevelferdsmeldingen/2-1-1700585
I løpet av høsten kommer det en ny stortingsmelding om dyrevelferd. Meldingen gjelder alle dyr omfattet av dyrevelferdsloven, inkludert akvatiske dyr. Mange er spent på hvilke føringer som kommer for fiskehelsen og fiskevelferden fremover.
Høringsinnspillene kom for snart et år siden. De fleste er av teknisk art. Det er juridiske innspill, innspill til hvordan en beregner dødelighet, eller konkrete innspill til bedre bruk av rensefisk. Veterinærforeningen påpeker i sitt innspill at lovverket som regulerer akvakultur er utformet med stort fokus på produksjon og tekniske løsninger, og ikke med utgangspunkt i behovene til fisken. Veterinærforeningen legger også vekt på at det personlige ansvaret som følger med autorisasjonen til fiskehelsepersonellet ikke alene er tilstrekkelig for å sikre fiskevelferd, når de står i krysspress mot andre driftsmessige avveininger.
Paragraf 1 i dagens Lov om dyrevelferd, har følgende ordlyd: Formålet med loven er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr. Det heter videre i paragraf 3: Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.
Hva er god dyrevelferd?
Det kan være utfordrende å bli enige om hva respekt for dyr betyr, og hva det vil si å beskytte dyr mot unødige påkjenninger. Det eksisterer mange ulike definisjoner på dyrevelferd, og ulike oppfatninger av hva som er god dyrevelferd. Etologer, som er eksperter på adferd hos dyr, legger i sin definisjon vekt det enkelte dyrets opplevelse av sin egen mentale og fysiske tilstand. Jeg tror de har et poeng – men en slik definisjon krever igjen at en er i stand til å sette seg inn i hvordan dyr uttrykker sine subjektive opplevelser. Det er nok stor variasjon i menneskers sensitivitet i forhold til å se og oppleve dyrs lidelse. Ikke alle er i stand til å se dyreplageri selv om det stirrer en rett i fjeset. Du trenger ikke scrolle lenge på sosiale medier før det dukker opp eksempler på dette. Innlegg som gjerne er ment som et artig innslag, men som, for de som har øyne som «ser», kan være skrikende eksempler på dårlig dyrevelferd.
Veterinærer og fiskehelsepersonell har en utdannelse og erfaring som gjør dem bedre i stand til å tolke dyrs adferd, og samtidig et personlig engasjement for dyr og dyrevelferd. For dem kan det være en påkjenning å være vitne til dyrs lidelse, i et miljø der andre ikke «ser». Dette kan over tid bli en betydelig belastning.
Arbeidshverdagen til fiskehelsepersonell
Tekna publiserte i fjor en undersøkelse av arbeidshverdagen til fiskehelsepersonell. Tilbakemeldingene på undersøkelsen viser at fagfolkene opplever at faglige råd nok blir verdsatt, men at vurderingene deres likevel overprøves. Luseregelverket prioriteres fremfor dyrevelferd, eller andre hensyn vinner frem. Videre viste undersøkelsen at 59 prosent av de spurte hadde vurdert å slutte i jobben. Av disse oppga omkring en fjerdedel at årsaken var at oppdragsgiver ikke fulgte fiskehelsefaglige råd. 62 prosent av fiskehelsebiologene hadde opplevd utbrenthet eller psykiske plager i jobben.
Mye tyder på at situasjonen for fiskehelsepersonellet har blitt enda mer belastende den siste tiden, med de utfordringene lus, maneter og vintersår har gitt for laksen og næringen. Krysspresset har økt. Fiskehelsepersonell blir stående mellom Mattilsynet på en side, som fører tilsyn med om kravene i dyrehelsepersonelloven følges, og dyreeier på den andre siden. Dette topper seg nå i den mest hektiske lusesesongen. Lusetallene raskt stiger, oppdretter vil gjennomføre behandlinger. Veterinæren eller fiskehelsebiologen skal stå som personlig ansvarlige for valg av metode, gjennomføre forsvarlighetsvurderinger og følge opp fiskevelferden under behandlingen.
Damned if you do – damned if you don’t.
Det er mye som står på spill – ikke bare store verdier og velferden til flere hundre tusen eller flere millioner individer (fisken), men også den faglige integriteten til fiskehelsepersonellet. Er de ulike aktørene tilstrekkelig bevisst den belastningen dette krysspresset representerer for denne faggruppen?
Veterinærene kjenner risikoen ved en hverdag som blir for tung å bære, og har ingen flere kolleger å miste. Det har over lengre tid vært dobbelt så høy selvmordsrate blant veterinærer som i befolkningen for øvrig. Helene Seljenes Dalum, som selv er utdannet veterinær, har tatt doktorgrad om emnet selvmord hos veterinærer i Norge. I hennes arbeid kom det frem at nesten 30 % av veterinærene i Norge hadde følt at livet ikke er verdt å leve det siste året.
Fiskevelferd i fokus
Den generelle bevisstheten omkring fiskevelferd har blitt bedre i næringen. Vi skjønner bedre effekten av å ta fisk ut av vann og gjør tiltak for å minimalisere dette i operasjoner. Vi vet hvilken adferd vi skal se etter under trenging for å sikre at håndteringen ikke skaper for mye stress og panikkreaksjoner. Vi har imidlertid mer å gå på, vi kan bli enda bedre, vi må bli enda bedre.
Kompetanse er nøkkelen. Kompetanse som vi finner hos våre veterinærer og fiskehelsebiologer, og hos etologer og andre forskere. Fiskevelferden må være sentralt i alt vi foretar oss. De faglige rådene må lyttes til. Og vi må ta vare på de gode fagfolkene våre. Respect!
PS.
Hvis noen ønsker større innsikt i det å forstå dyr og dyrevelferd ut fra dyrets eget perspektiv, vil jeg anbefale boken «Animals in translation» av den amerikanske forskeren og autisten Temple Grandin. Ja, du leste riktig, hun er autist. Det er også laget en spillefilm om henne med Claire Danes i hovedrollen. Hun kommer til studiene i adferdsbiologi med en helt egen sensitivitet for dyrenes måte å tolke sine omgivelser på, og har gjennom sitt arbeid gjort en eksepsjonell innsats for å bedre håndteringen av storfe i den amerikanske kvegindustrien. Et eksempel til inspirasjon.