Av Nina Santi. Først publisert av Intrafish Media: https://www.intrafish.no/debatt/slik-kan-vi-finne-snarveier-til-lonnsomhet-i-landbasert-oppdrett/2-1-1726558
Det har nå vært en midlertidig stans i muligheten til å søke om tillatelser til akvakultur på land i Norge siden desember 2022. Flere av de prosjektene som sitter på tillatelser, har ikke kommet i gang, og den videre satsningen står på vent. Tilgang på kapital for videre utvikling er en av forklaringene på at det stopper opp. Investorer og banker sitter på gjerdet mens de venter for å se at noen av de allerede igangsatte prosjektene lykkes før pengesekken åpnes.
Det er ikke til å undres over. Flaggskipet fra Florida står frem som bransjens «Titanic»; med børsutviklingen på stø nedadgående kurs og titaniske proporsjoner på «sunk cost» for investorene. Andre landbaserte prosjekter har møtt et mangfold av utfordringer i sin seilas mot en positiv kontantstrøm. Det har vært teknologiske, biologiske, og regulatoriske utfordringer, eller regelrette konstruksjonsfeil. Fellesnevneren er forsinkede byggeprosjekter og massive budsjettoverskridelser. Noen også med omfattende fiskedød og utfordrende fiskevelferd.
Er risikoen for stor i landbaserte lakseproduksjon, eller finnes det muligheter for risikoavlastning og snarveier til lønnsomhet? Nærhet til de store markedene har blitt trukket frem som en sentral fordel ved å etablere landbaserte anlegg for produksjon av laks i nye land og verdensdeler. Denne oppfatningen har gitt opphav til satsning på landbasert produksjon langt borte fra laksens kjerneområder. Her til lands har de tradisjonelle oppdretterne heller satset på videre utvikling av den sjøbaserte produksjonen.
Vi har lagt bak oss en lengre periode hvor marginene i oppdrett i all hovedsak har blitt til i den sjøbaserte delen av produksjonen. Av dette kan en bli lurt til å tro at det er her verdiene skapes. Settefiskproduksjonen, slakteriene, eksportørene og leverandørene får ikke like god uttelling av gode laksepriser og gunstige valutakurser. Hele verdikjeden er imidlertid nødvendig for lakseproduksjonen, og alle elementene må være på plass, også for å lykkes med en landbasert produksjon.
En landbasert produksjon som er frikoblet fra en verdikjede starter med et betydelig handicap. Et landbasert matfiskanlegg som er plassert langt fra en etablert lakseproduksjon må først etablere et smoltanlegg for å få fisk inn i anlegget. Det må i tillegg bygge sitt eget slakteri og videreforedlingsanlegg, og det må selv ta hånd om videre salg av produktet. Denne infrastrukturen medfører et betydelig kapitalbehov i tillegg til selve påvekstanlegget. Det kreves en betydelig større bredde i kompetanse, og det legges flere lag med risiko til prosjektet. I tillegg til å bli større, dyrere og mer komplekst, vil anlegget få en lang samlet produksjonstid fra rogn til bord. For å ta ut marginer fra lakseproduksjonen i en slik kontekst har det vært en forutsetning at en etablerer storskalafordeler, og det har gjort at prosjektene har blitt gigantiske. Eventuelt må man satse på å etablere et produkt med premium pris innenfor en niche der produktet blir vurdert som luksusmat. Noen aktører har lyktes med dette internasjonalt, men det er heller ikke noe oppskrift for stor vekst for næringen og kan undergrave laksens status som god og sunn mat til allmennheten.
Om en har mulighet til å koble et landbasert matfiskanlegg på en etablert verdikjede for laks, kan en få tilgang til smolt av god kvalitet fra etablerte aktører. Det vil gjelde for oppdrettere i Norge, men det samme vil også gjelde for andre lakseproduserende land. Her vil det være mulighet for synergier ved at det landbaserte anlegget kan levere postsmolt tilbake til den sjøbaserte oppdretteren. Den sjøbaserte produsenten kan få økt sin produksjon gjennom bedre utnyttelse av MTB, og den landbaserte produsenten kan få en tidlig og stabil kontantstrøm gjennom salg av postsmolt. Den produserte matfisken kan slaktes ved et etablert lakseslakteri, og den kan eksporteres som HOG via etablerte kanaler hos profesjonelle aktører.
Det totale prosjektet blir betydelig mindre om det kan kobles på en etablert verdikjede, kapitalbehovet begrenses, og risikoen reduseres. Kanskje trenger heller ikke prosjektene å være så store til å begynne med, det går an å bygge steg for steg, og ta til seg viktig lærdom på veien. Alle de sentrale innsatsfaktorene er lettere tilgjengelig. Tilgang til kompetanse vil ikke være en utfordring, og en kan få hjelp fra store og små leverandører med bransjekunnskap og et lokalt nettverk. De positive kontantstrømmene fra drift kommer raskere når samlet produksjonstid i anlegget reduseres. Verdien av en verdikjede bør ikke undervurderes, og er kanskje det viktigste premisset for en videre satsning på landbasert produksjon i Norge.
Bue Salmon er et eksempel på en aktør som har vist at det går an å starte i det små. Selskapet har så langt bygd ut en kapasitet på 1400 tonn årlig produksjon. De kjøper smolt eksternt, utnytter produksjonskapasiteten ved å selge deler av fiskegruppen som postsmolt til sjøbaserte oppdrettere, og produserer resten frem til matfisk. En brønnbåt henter fisken når den har nådd slaktevekt, og leverer til slakteriet, som fra en sjølokalitet. Regnskapet til Bue Salmon fra 2023 viste bokførte anleggsmidler på NOK 271 millioner; det ser altså ut til at de den etablerte produksjonskapasiteten er bygget med en lavere investeringskost enn hva det ville koste å kjøpe MTB på auksjon og etablere infrastruktur i sjø for å produsere på denne.
Flere av aktørene som har etablert seg i Norge har hatt gode resultater i produksjonen, med lav dødelighet, høy superior grad og gode vekstforhold. Selskapet som er verdt å trekke frem her er Salmon Evolution, som har skapt en ny positivitet om muligheter og realisme i landbasert matfiskproduksjon.
Skal vi ha vekst i lakseproduksjonen i Norge, må vi utnytte de mulighetene vi har. Videre utbygging av landbasert kapasitet i tråd med de tillatelser som er gitt til nå vil, om den benyttes til en kombinasjon av postsmolt og matfisk, også gi et viktig bidrag til vekst i den sjøbaserte produksjonen. Ved å ta all relevant kompetanse i bruk og lene seg på den etablerte verdikjeden i Norge kan en få betydelig risikoavlastning i den videre investeringen i landbasert lakseproduksjon. Jeg forventer at flere av de etablerte aktørene fra den sjøbaserte delen av næringen kommer sterkere på banen i tiden fremover.