Denne saken ble først publisert på intrafish.no 29. mai 2024
Tareproduksjon er akvakultur, og laksenæringen har kompetanse, infrastruktur og kapital som kan bidra til å løfte frem denne næringen, skriver Nina Santi.
Akvakultur er mer enn fisk. På verdensbasis utgjør makroalger omkring 30 % av den totale akvakulturproduksjonen (våtvekt). Asia står for 97 % av produksjonen, og 99 % av dette kommer fra akvakultur.
Det er imidlertid Europa og Nord-Amerika som utgjør hovedmarkedet for produkter fra tare. Hvis vi skal lykkes med å nå våre felles mål om å være klimanøytrale i 2050 holder det ikke å kutte klimagassutslippene, det er også nødvendig å få på plass nye tiltak som fanger karbon. Her kan økt tareproduksjon gi et stort og viktig bidrag. Akvakulturproduksjon av tare er i startfasen både i Europa og Nord-Amerika, men å skalere opp produksjonen tar for lang tid. Å bygge en helt ny verdikjede er krevende, og den nye næringen trenger støtte fra noen som har gjort det før.
Bruker det daglig
De fleste av oss er ikke helt klar over potensialet som ligger i tare. Vi bruker produktene daglig, uten at vi tenker over at det er en del av kostholdet vårt eller en viktig bestanddel i produktene vi omgir oss med. 77 % av taren som produseres i dag brukes til humant konsum og forbruksvarer, og dette markedet er fremdeles i vekst. Dette betyr at det ikke er tilgjengelige volum for å bruke biomasse fra tare på alle de andre mulige anvendelsesområdene. For at det skal kunne realiseres, må produksjonen effektiviseres og industrialiseres, og produksjonskostnadene reduseres. Når det fremdeles er slik at mesteparten av taren som produseres i Norge skjæres ned manuelt med kniv, er det åpenbart at det trengs en teknologisprint slik at næringen kan ta det neste steget.
Hva er så de andre anvendelsesområdene som vi i dag ikke produserer tilstrekkelig med tare for å dekke? Bærekraftig fôr er et av dem. Høsten 2022 lanserte regjeringen et samfunnsoppdrag med høy prioritet på bærekraftig fôr. Samfunnsoppdraget omfatter både jordbruk og havbruk og har et overordnet mål om at alt fôr til oppdrettsfisk og husdyr skal komme fra bærekraftige kilder og bidra til å redusere klimagassutslipp.
Når det fremdeles er slik at mesteparten av taren som produseres i Norge skjæres ned manuelt med kniv, er det åpenbart at det trengs en teknologisprint slik at næringen kan ta det neste steget.
Oppdraget skal også støtte opp om et felles europeisk mål om økt selvforsyning og bærekraftige matsystemer. Behovet for fôr til matproduksjonen i Norge er beregnet til 2 millioner tonn fiskefôr (norskprodusert andel 8 %), 2 millioner tonn kraftfôr (norsk andel 55 %), i tillegg til 3 millioner tonn grovfôr, hvor norsk andel er nær 100 % allerede. I det innledende arbeidet knyttet til dette samfunnsoppdraget er tare nevnt, men ikke sentralt. Det er litt «konstig», som de sier på svensk, all den tid tare allerede er bærekraftig fôr med et stort potensial for økt produksjon. Det er ingen andre åpenbare kilder til store volumer ny biomasse produsert i Norge.
På Orknøynene har de til og med en egen sauerase som er genetisk tilpasset en diett basert på tang og tare store deler av året.
Lang historie
Tang og tare har historisk vært en viktig fôrkilde for sau. På Orknøynene har de til og med en egen sauerase som er genetisk tilpasset en diett basert på tang og tare store deler av året. Tang og tare har også tradisjon som nødfôr til storfe. Noen makroalger kan til og med bidra til sterk reduksjon av metanutslipp hos kyr om de blandes i fôret. Fôringredienser fra tare er allerede integrert i produkter til griser, grisunger og høner, og markedsføres som et alternativ til medisinsk sinkoksid som har blitt forbudt i EU. Tare kan brukes rett i fôret til herbivore fiskearter, og det kan brukes som biomasse inn i mikrobiell proteinproduksjon for fôr til andre arter, inkludert laks. Tare har et lavere protein- og fettinnhold enn ønskelig i forhold til alene å kunne være en sentral fôrkilde til laks, men ernæringsmessig har proteiner fra tare tilsvarende kvalitet som soyaprotein, mens lipidene kan sammenlignes med fiskeolje.
Fôrproduksjon fra tare er bærekraftig på en helt annen måte enn fôrkilder fra landjorda har mulighet til å bli. Dyrking av tare legger ikke beslag på landareal og det trengs ikke ferskvann i noen steg av produksjonen. Tare kan derimot bidra til å øke produksjonen på eksisterende landareal ved å brukes som gjødsel eller biokullproduksjon. Taredyrking renser havet for utslipp av nitrogen og fosfor fra andre kilder – inkludert jordbruk og havbruk. Den kanskje viktigste og mest underkommuniserte fordelen med tare er at den gir den mest effektive biologiske karbonfangsten; mye mer effektiv enn noen planter på landjorden. Makroalgene absorberer CO2 fra både havet og fra luften, og slik bidrar den til å redusere forsuringen av havene. Har jeg nevnt at det i tillegg frigjøres oksygen til vannet som en del av fotosyntesen?
Klimakampen
Tare har også potensial til å bidra på andre måter i klimakampen. Biomassen fra taren kan inngå i produkter som tradisjonelt er laget fra fossile kilder. Et nærliggende eksempel er biodrivstoff, men et vel så interessant alternativ er som erstatning for både papp og plast til emballasje og forpakning, for blant annet matvarer.
Videre utvikling av tarenæringen krever kompetanse og teknologiutvikling innenfor områder hvor Norge har etablerte konkurransefortrinn. Tareproduksjon er akvakultur, og laksenæringen har kompetanse, infrastruktur og kapital som kan bidra til å løfte frem denne næringen. Noen, som blant andre Lerøy og Cermaq har gått foran på eksemplarisk måte, men oppdrettsnæringen kan bidra mer. Istedenfor å være beryktet for å redusere regnskog kan vi bidra til å bygge skoger under vann. Vi har mye å hente på å hjelpe denne næringen opp og frem.
Spør derfor ikke hva tarenæringen kan gjøre for deg, men heller hva du kan gjøre for tarenæringen.