Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Norsk Fiskerinæring (10/2024) i spalten «Blakstad tar ordet» og er skrevet av Vegard Aksnes og Frode Blakstad. Originalteksten finnes her: https://norskfisk.no/2024/11/26/suksesskriterier-for-ny-produksjonsteknologi/?
Dagens kystbaserte oppdrett i konvensjonelle, åpne merder møter stadig økende produksjonsutfordringer. Varmere sjø, tung lusebelasting, sykdomsutbrudd og gjentagende utfordringer med perlesnormanet fører til velferdsproblemer og altfor høy dødelighet. For å bøte på dette vokser nye produksjonsformer og ny produksjonsteknologi frem. Det blir stadig mer aktuelt for å bevege havbruksnæringen over i en mer bærekraftig retning. I denne artikkelen diskuterer vi seks suksesskriterier for ny produksjonsteknologi i sjø og hvordan disse kan bidra til:
- En signifikant forbedring av fiskehelse og velferd.
- Minimal påvirkning på klima og miljø.
- Økonomisk bærekraftige valg.
- En robust leverandørindustri.
- Et løft i næringen som helhet.
- Økt samfunnsaksept.
Mens vi venter på myndighetene
Ordningen med utviklingstillatelser er omdiskutert, men den viste i hvert fall at havbruksnæringen har stor innovasjonsevne når det kommer til ny produksjonsteknologi. Mange idéer ble lagt på bordet og noen ble materialisert gjennom ordningen. Mye ble også lagt på is, inkludert flere av de løsningene som ble tildelt tillatelser.
De neste månedene vil myndighetene komme med en rekke forslag til endringer som vil prege utviklingen de kommende årene. Fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss lovet i september at forslag til miljøfleksibilitetsordning vil være klart i løpet av året. Det forventes at forslaget vil innebære mulighet for å konvertere ordinære kommersielle tillatelser til flere nye tillatelser ved bruk av ny teknologi og nye produksjonsformer. Det er knyttet spenning til hvorvidt løsningen vil bli teknologinøytral, eller prioritere f.eks. semi-lukkede eller lukkede løsninger fremfor annen teknologi. I oktober la DNV frem resultater fra den overordnede konsekvensutredningen for de tre områdene som er åpnet for havbruk til havs. Basert på denne, forventer vi at det nå kan søkes om å få bygge ut både på Frøyabanken nord og Træna-banken allerede i første kvartal 2025. Våren 2025 kommer også regjeringen med den nye havbruksmeldingen som vil se helhetlig på konsesjonssystemet for havbruk i kystsonen.
Status for ny produksjonsteknologi i sjø
I forbindelse med Seafood Talks utga Norsk Fiskerinæring en omfattende statusoppdatering for ny produksjonsteknologi både i sjø og på land, og i INAQs egen oversikt har vi rundt 50 produksjonsteknologier som det jobbes mer eller mindre aktivt med. Vi skal ikke repetere hele oversikten her, men det er nødvendig å trekke frem hovedtrendene og status for disse.
Nedsenket drift, også kjent som dyp drift, er brennaktuelt og erfaringer så langt viser god reduksjon i lusepåslag og behov for behandlinger. Etter pionerarbeidet av Sinkaberg og AKVA Group, er Lerøy i dag den oppdretteren som har den desidert mest offensive satsingen på nedsenket drift. AKVA Groups anlegg er mest utbredt, men også ScaleAQ har nedsenkbare merder i drift fra 2024. Et par andre oppstartsselskaper satser dertil på nedsenkbare løsninger, blant annet Subfarm som også ser på muligheter internasjonalt.
Innen lukket og semi-lukket i sjø er det betydelig flere aktører. Noen få produserer matfisk; Akvafuture i egen teknologi og SalMar i Marine Donut, mens det i all hovedsak er postsmolt som produseres i lukkede anlegg i sjø i dag. Lerøy, SalMar, MOWI, Hofseth, Eide og Nekton (ikke uttømmende liste) har alle en eller annen form for lukket/semi-lukket produksjon i sjø. Blant leverandørene som har teknologi i sjøen, kan Ovum (Egget), Seafarming Systems (Aquatraz), Fiizk, Bluegreen Group (Marine Donut), Aquafarm Equipment og FishGlobe nevnes. Noen nye er også på vei. Nordic Blu Technology i Fauske bygger egen teknologi, mens Marad Norway og Westcon Hexacage er eksempler på nye leverandører som har fått oppmerksomhet den siste tiden.
Eksponert oppdrett i stålanlegg er første steg mot havbruk til havs (HTH), der både SalMar Aker Ocean og Nordlaks begynner å få en del driftserfaring med Ocean Farm 1, Arctic Offshore Farming og Havfarmen. Utror, i samarbeid med Aibel, er foreløpig eneste aktør med uttalte planer for havbruk til havs, men flere vil sannsynligvis melde seg på når det åpnes for søknad om utbygging til våren.
Mye er altså på gang allerede, men med den nye havbruksmeldingen, miljøfleksibilitetsordningen og utlysninger av områder for havbruk til havs vil det komme en ny bølge med utvikling eller implementering av ny teknologi, á la det vi så gjennom utviklingstillatelsene. Hvordan kan vi sikre oss at denne teknologiutviklingen bidrar på «riktig» måte?
Å lykkes med ny produksjonsteknologi?
Gjennom ordningen med utviklingstillatelser ble kun prosjekter med «betydelig innovasjon og betydelige investeringer» gitt tilsagn. Det ble satt likhetstegn mellom betydelig innovasjon og unik teknologi, noe som dessverre gjorde at det ble førstemann til mølla for enkelte teknologier. Samtidig satte kriteriet om høye investeringskostnader begrensninger for rimeligere løsninger.
Når vi nå er på vei inn i en ny runde med endringer i produksjonsteknologi, må vi sørge for at næringen ikke begrenses på tilsvarende vis. Vi bør diskutere hva det vil si å lykkes med ny produksjonsteknologi. Og ikke minst hvem som lykkes med det. Er det oppdrettere, leverandører, næring eller samfunn? Endringene som skjer i næringen nå, bør være en mulighet til å lykkes for alle disse aktørene/interessentene. Vi foreslår derfor noen suksesskriterier for ny produksjonsteknologi. Disse er ment som innspill til alle som er involvert i utvikling eller implementering av ny produksjonsteknologi i sjø. Om de skal inngå i fremtidige konsesjonsvilkår eller ei er ikke opp til oss, men de bør i hvert fall bidra til en diskusjon om hvor lista bør ligge.
1. Teknologien må bidra til signifikant forbedring av fiskehelse og velferd
Produksjon i ny teknologi bør sammenlignes med referanseproduksjon i konvensjonelle anlegg under sammenlignbare forhold. Produksjonen må kunne dokumentere mindre lus, mindre sykdom og lavere dødelighet, og det må kunne dokumenteres at fisken har god velferd i et godt og sunt produksjonsmiljø. God helse og god velferd vil igjen føre til god tilvekst og god produktkvalitet.
2. Teknologien må føre til minimal påvirkning på klima og miljø
Havbruk foregår på våre felles arealer og ny produksjonsteknologi må føre til minimal påvirkning på lokalt miljø. Først og fremst gjelder det å minimere luseproduksjonen i anlegget og dermed påvirkningen på villaks. Design for å forhindre rømming er både selvsagt og et regelverkskrav, men det har vært eksempler på rømming fra ny og «rømningssikker» teknologi tidligere, så her må man holde fokus. Fôrspill og slam utgjør betydelige utslipp fra de fleste produksjonsformer og etter hvert må oppsamling av mest mulig organisk avfall være et mål.
3. Teknologien må være økonomisk bærekraftig
Investeringskostnadene for ny produksjonsteknologi vil naturlig nok være høyere enn for konvensjonelle plastmerder, i hvert fall i starten. Er teknologien skalerbar og tas i bruk av mange, vil man etter hvert kunne få skalafordeler. Driftskostnader, f.eks. vedlikeholdskostnader og energikostnader knyttet til selve teknologien kan bidra til høyere produksjonskostnader for fisk, men ny teknologi kan selvsagt også bidra til lavere produksjonskostnad eksempelvis gjennom bedre fôrfaktor og redusert behov for avlusning.
Enkelte teknologier blir avfeid på grunn av høye investeringskostnader, selv om de på sikt kan bidra til mer lønnsom drift. Av den grunn kan det være fornuftig å koble teknologikostnadene tettere til faktisk produksjon og fokusere mindre på investeringskostnader per produksjonsvolum. Innen energisektoren brukes ofte begrepet «Levelized cost of energy» (LCOE). Dette er summen av investeringskostnader og driftskostnader over levetiden til anlegget delt på anleggets totale energiproduksjon. Et tilsvarende begrep innen oppdrett vil være «Levelized cost of fish» (LCOF». Dette vil være den gjennomsnittlige kostnaden med å bygge og drifte produksjonsteknologi per kilo produsert fisk over anleggets levetid. Da vil man få synliggjort verdien av både lang levetid og produksjonsforbedringer, og dermed gi et bedre grunnlag for investeringer i ny teknologi.
4. Teknologien må bidra til en robust leverandørindustri
En robust leverandørindustri er en forutsetning for å lykkes med nye produksjonsformer. I dag tjener dette leddet i verdikjeden knapt penger og har lav driftsmargin — i gjennomsnitt 2-3 prosent i 2022. De har derfor heller ikke vært mulig å ta for mye risiko selv. Oppdretterne bør ta større investeringsrisiko, enten bilateralt med en leverandør eller sammen med flere oppdrettere og leverandører gjennom teknologiutviklingspartnerskap hvor man deler på risikoen. Et eksempel er Joint Industry Projects som er mye brukt innen offshore produksjon av olje og gass. Ser man til olje og gass, har man en sterk leverandørindustri med stor eksportverdi. Tilsvarende vil leverandørindustri til havbruk ha stort potensiale for eksport, bekreftet gjennom utvelgelsen av sjømat som siste tilskudd til den nasjonale eksportsatsingen.
Teknologiutvikling tar tid, spesielt når den innebærer biologisk produksjon. Forutsigbarhet er derfor et veldig viktig aspekt for leverandører. Det gjelder både regulatorisk og i form av langsiktige avtaler med kunder.
5. Teknologien må bidra til å løfte næringen som helhet
Næringen er avhengig av at alle lykkes, ikke kun enkeltaktører. Oppdretterne påvirker hverandre, og hver oppdretters produksjon er avhengig av hva naboen gjør. De som driver godt har ansvar for å dra med seg de som henger etter. Vi trenger gode bjellesauer som deler kompetanse og erfaringer, både positive og negative. Løfter man næringen som helhet, vil man lettere få grønt lys og muligheter for økt vekst.
6. Teknologien må bidra til økt samfunnsaksept
Lykkes man med de andre suksesskriteriene vil man også kunne bidra til økt samfunnsaksept. Bare ved å bedre denne vil myndighetene kunne tillate vekst på lengre sikt. Høy dødelighet og dårlig fiskevelferd har fått mye oppmerksomhet den siste tiden og deling av kunnskap og erfaring om endringer i produksjonsform til et bredt publikum er nødvendig. Samfunnsaksept kommer ikke av seg selv og krever tillit til at næringen driver godt og tar tak i utfordringer.
Hva skal så til for å lykkes?
Listen over suksesskriterier er omfattende og reflekterer høye forventninger. Hvordan kan man best oppnå disse målene, og hva kjennetegner de som har lykkes eller er på vei til å lykkes?
Fokus på levevilkår for fisken, samarbeid mellom aktører og deling av erfaring og kunnskap er sentrale temaer for å nå suksesskriteriene. For å få til best mulig levevilkår for fisken, må teknologi og biologi jobbe sammen, med biologien som sjef. Tverrfaglige prosjektteam med kompetanse innen biologi, røkting, teknologi, økonomi og endringsledelse er nødvendige for å lykkes. Mye av tverrfagligheten kan dekkes gjennom tett samarbeid mellom leverandører og oppdrettere, og mange av de som har lyktes har hatt nettopp dette tette samarbeidet. Oppdrettskompetanse hos leverandørene og teknologikompetanse hos oppdretterne er en stor fordel og bidrar til bedre kommunikasjon og samhandling. En kultur for å dele erfaringer og kunnskap, både internt i selskapene, i næringen og med mannen i gata, er også avgjørende for å oppnå suksesskriteriene.
Ved å jobbe med den strategiske helheten for å nå disse suksesskriteriene kan vi sikre at ny produksjonsteknologi ikke bare møter dagens utfordringer, men også legger grunnlaget for en bærekraftig og lønnsom fremtid.